Robert Lorentzen

Jeg får ikke alt Jeg har fortalt  Til å rime  Bokstavlig talt Men jeg kan  Få frem En fø-else Som rimer På pøølse

Du faller og faller og får akkurat tid til å si farvel se ham i øynene og takke for er liv sammen før du våkner

Et kort øyeblikk Slår det deg Hvor uendelig  Lenge  Vi blir borte Når vi dør

En bit Bare en bitteliten En liten bit til Og nok en bit Blir bitt  Litt etter litt Til biten er liten Og skammen stor  er blitt

Å bli påminnet Det tunge Ansvaret  Du har unnveket Lenge Er ydmykende Og du føler Trang til Å gjemme deg  Unngå hennes blikk Hennes sterke Klare stemme Som har rett Så alt for rett

Hva som  Får deg til å skjelve I raseri  Er beslektet Med tårene  I hennes øyne Når hun Ser på deg  Og du vet At det Er hun  Du elsker

Noe må sies Noe svært fort Før det blir stille Det første er det beste En løs tanke En tynn tråd Rundt bordet Som dyppes  I voks Til en  Stor tykk  klump Og ordet  Er blitt til  Et minne En spontan erfaring

Kunsten er Å lukke øynene Når  Man ser for mye

Ta det med ro Din tro  Måles ikke i ord Ta det rolig Dine ord Veies ikke  i gull La ikke din uro Gro  For jeg tåler Litt tull